Rød-grønn fargemangel, rød-grønn-blindhet og fullstendig fargeblindhet

Livet er fylt av en lang rekke farger, men ikke alle ser farger i samme grad: Fargeblindhet og rød-grønn-blindhet er vanlige fargesynssvekkelser. Og de som lider av det merker det ikke engang. Men det finnes en test for fargeblindhet og rød-grønn-blindhet som gir raske resultater. Men hva slags typer fargeblindhet og fargemangel fins det? Og hvordan kan du stille denne diagnosen?

Ikke alle typer fargeblindhet er like. Basert på årsak og symptomer er det forskjell mellom fargemangel, delvis fargeblindhet og fullstendig fargeblindhet. En person kan være født med fargeblindhet eller utvikle det i løpet av livet. For eksempel: Mange vanskeligheter med å identifisere farger, er et resultat av øyesykdom som f.eks. maculadegenerasjon. Visse medisiner tatt over en lang tidsperiode eller sykdommer som påvirker synsnerven, kan også resultere i problemer med å se farger. Dette inkluderer optisk atrofi, dvs. at fotoreseptorceller i synsnerven dør. Dette har andre årsaker, inkludert betennelse i synsnerven, økt hjernetrykk eller alkoholforgiftning. Øyelinsen blir mer tåkete når vi blir eldre, og endringer i hjernen kan også begrense evnen vår til å se farger.

Personer som lider av arvelige fargesynsproblemer, legger først merke til dette etter å ha levd med tilstanden i mange år. Det kan komme fram i løpet av en samtale med noen som ser farger vanlig («Den ser mer blå ut for meg …»), eller når du utfører en oppgave som krever nøyaktig kategorisering av farger, før den fargeblinde personen oppdager at han eller hun ikke ser fargen på samme måte som andre. Mange yrker krever perfekt fargesyn og godtar ikke fargeblindhet eller personer med fargesynmangler. Dette inkluderer politimenn, malere, lakkerere, de som jobber på CAD-arbeidsstasjoner, tannleger, elektrikere og assistenter på kjemilaboratorier. Perfekt syn er også nødvendig i mange kunstneriske yrker/designeryrker og i moteindustrien. Derfor krever mange yrker at arbeidskandidater tar en fargeblindhetstest, slik som i transportindustrien. Fremtidige piloter må også bevise at de ikke er fargeblinde, og det samme gjelder de som søker om lisens til motorbåt.

Netthinnen på det menneskelige øye består av to typer sanseceller: staver og tapper. Staver hjelper oss hovedsakelig med å se lys-mørke kontraster, mens tapper er ansvarlige for fargesynet. Personer med vanlig syn har tre forskjellige typer tapper, hver av disse er ansvarlige for et spesielt fargeområde: L-tapper for rød, S-tapper for blå og M-tapper for grønn. L, S og M viser til området i fargespekteret som dekkes av de spesifikke tappene: L står for «Long» (lang) bølgelengde, S for «Short» (kort) bølgelengde og M for «Medium» (middels) bølgelengde. Bølgelengden til lyset som slippes inn i øyet, stimulerer fargepigmentene i tappene, og utløser forskjellige fargesensasjoner i hjernen. Hvis en type tapp ikke virker riktig, eller ikke fungerer i det hele tatt, begrenser dette personens evne til å se farge, og forårsaker fargemangel eller fargeblindhet. Tapper er også bare aktive på et visst skarphetsnivå. Når det er mørkt, er det bare tapper som er ansvarlige for lyse-mørke kontraster, som er aktive. Derfor ser alt likt ut i mørket.

Personer med fargemangler, ser kun visse farger og ikke andre, fordi en del av reseptorene deres, dvs. tappene, ikke fungerer som de skal. Det finnes forskjellige typer fargemangel. Den vanligste typen er rød-grønn fargemangel, som man ofte (feilaktig) referer til som rød-grønn fargeblindhet, eller bare fargeblindhet. Det påvirker 9 % av menn, men bare 1 % av kvinner. Det finnes to typer rød-grønn fargemangel: vansker med å se grønt (deuteranomali) og vansker med å se rødt (protanomali). Personer som lider av deuteranomali, har problemer med å se grønt fordi de nødvendige sanscellene, dvs. tappene for fargen grønn, er defekte. Grønne farger ser blekere eller mindre livlige ut sammenlignet med andre vanlige fargesyn, og ofte merker ikke personen dette før han eller hun konfronteres med en situasjon der han eller hun ikke merker forskjellen mellom forskjellige grønnfarger. Avhengig av hvor alvorlig tilfellet er, kan de som er påvirket, ha vansker med å skille mellom rød og grønn, og ofte mellom blå og lilla, samt rosa og grå, spesielt under dårlige lysforhold. Symptomer på rød fargemangel er lignende: Siden de røde tappene ikke fungerer som de skal, har man vansker med å se den røde fargen og skille den fra grønt. Det finnes ingen behandling for rød-grønn fargemangel.

Hvis noen lider av uregelmessig trefargesyn, en fargesynsmangel, er alle de nødvendige tappene til stede. Men sensitiviteten deres er ekstremt begrenset, noe som er grunnen til at farger kan virke mindre intense, og at de det gjelder ofte forveksler dem. For eksempel: En begrenset evne til å se rødt, kan bety at noen med uregelmessig trefargesyn først ser røde trafikklys mye senere enn andre førere.

Hvis en person lider av delvis fargeblindhet, er en del av de nødvendige sansecellene man bruker til å se farger enten ikke-eksisterende eller de fungerer ikke. Dikromatisme referer til noen som bare har to typer funksjonelle tapper, monokratisme er en person som bare har én. De som er påvirket kan se noen farger, bare ikke hele spekteret. Med grønn fargeblindhet (deuteranopi), er det for eksempel ingen funksjonelle tapper for fargen grønn. Personer med tritanopi, en blå fargemangel, mangler tapper for fargen blå. En person med protanopi, mangler funksjonelle røde tapper. Resultatet: De kan bare se et veldig begrenset fargespekter. De dette gjelder kan ikke se forskjell mellom rødt og grønt i det hele tatt. De ser enten ikke trafikklys eller bremselysene på biler foran dem på veien, eller de ser det først når det er for sent. Det finnes ingen behandling for delvis fargeblindhet.

Fullstendig fargeblindhet (akromatopsi) referer vanligvis til en arvelig fargeblindhet hvor personen kun ser gråtoner i stedet for farger. Akromatopsi-prosenten er lik hos kvinner og menn. De dette gjelder har vesentlig redusert synsskarphet og er ekstremt sensitive overfor lys (fotofobia). Ingen av de tre tappene som brukes til å se farger, fungerer for de som er fullstendig fargeblinde. De kan bare se med stavene i øynene, dvs. de sansecellene som er ansvarlige for syn i mørket. Derfor ser personer med akromatopsi rundt 500 toner lys-mørk. Fullstendig fargeblindhet er vanligvis arvelig, men kan også komme av cerebral akromatopsi som følge av slag, traumatisk hjerneskade eller andre typer hjerneskade.

Følgende fargesynsundersøkelser brukes for å finne ut om noen lider av fargeblindhet eller fargemangel.

Ishihara-testen (pseudoisokromatiske plater)
Ishihara fargeplater brukes til å diagnostisere rød-grønn farge- eller blå-gul fargemangel (tritanomali). Hver plate dekkes med fargede prikker som danner et visst tall, avhengig av personens evne til å se farger. For eksempel: Når den samme platen vises, vil personer med vanlig syn se 74, mens personer med rød-grønn fargemangel ser 21 i stedet. Dette gjør det mulig å diagnostisere en persons fargemangel med stor nøyaktighet.

Nagel anomaloskop
Anomaloskopet brukes til å diagnostisere rød-grønn fargeblindhet eller fargemangel. Pasienten bes blande rødt og grønt lys for å oppnå en viss gulfarge (natriumgult). Dette gjør det mulig å utføre presise diagnoser for den spesielle typen fargemangel. For eksempel: Personer med grønn fargemangel har en tendens til å legge til for mye grønt.

Farnsworth-testen
Farnsworth-testen gjør det mulig å diagnostisere rød-grønn og blå-gul fargemangel. Pasienter bes sortere fliser med forskjellige fargetoner. Avhengig av typen synssvekkelse, har personen som testes, en tendens til å produsere et typisk mønster, slik at man kan konkludere hvilken type fargemangel de lider av.