Det menneskelige øyets sammensatthet - fra blindsonen og makula, til sentralt og perifert syn

Hvordan hjernen vår kompenserer for forvirrende utformingsmangler i menneskeøyet.

I løpet av de siste 500 millioner årene, har utviklingen frembrakt en utrolig mangfoldighet av forskjellige øyne fra en enkel lysfølsom flekk. Dette har vist seg å være et større utviklingsskritt på grunn av at seende vesener nyter klare fordeler i forhold til blinde arter. Forskere har delte meninger om hvorvidt denne mangfoldigheten stammer fra ett eneste protoøye eller om øyet har utviklet seg uavhengig ved flere anledninger. Forskjellige organismers behov har gitt forskjellige type øyne, fra flate øye, innsunkne øyne, naglehulløyne, og sammensatte eller komplekse øyne, til linsebærende øyne sett hos virveldyr, inkludert mennesker. Den siste typen øyne rangerer som ett av de mest sofistikerte synsorganene som utviklingen har produsert så langt. Utviklingen av øyne med linse gjorde det mulig å oppfatte omgivelser som både var lyse og skarpe på samme tid. Men selv menneskeøyet har utviklingssvakheter...

Hjernen, som samarbeider med øynene våre, spiller en nøkkeldrolle i menneskesynets sammensatte verden. Ubemerket og med tilsynelatende minimal innsats, kompenserer den for øynenes svakheter. Altså teamarbeid på sitt aller beste.

Når linseøynene hos virveldyrene – og følgelig våre egne menneskeøyne – utviklet seg, skjedde det noe merkelig. I motsetning til blekkspruter for eksempel, som har svært utviklede, bobleformede øyne med linse som oppsto gjennom invaginasjon av ytterskinnet, ble menneskeøyet – tilsynelatende tilfeldig – formet helt forskjellig som en utvekst fra hjernen. Ved første øyekast ser dette ut til å være en mindre forskjell, og har til og med fordeler siden det gjør det mulig for et øye med samme størrelse å inneholde flere fotoreseptorceller. Men merkelig nok, er våre lysfølsomme celler plassert feil vei rundt netthinnen, og peker tilbake inn mot kroppen, mens nervecellene våre peker mot lyskilden. Det betyr hovedsakelig at vi har et "omsnudd øye", som krever at hjernen får ting inn i rett perspektiv. Det betyr også at mennesker og alle virveldyr har det som er kjent som den blinde flekk.

Den blinde flekk (Fovea centralis)

Den blinde flekk, eller skotoma, er det stedet i øynene våre hvor synsnerven går gjennom netthinnen til hjernen. Ledningen med nerveceller som utgjør synsnerven, lager et slags "hull" på netthinnen, en del av det synsfeltet som ikke oppfattes pga. de manglende lysdetekterende fotoreseptorcellene. Ekspertene refererer til denne tilsynelatende dårlige utformingen av netthinnen, som lager den blinde flekken i synsfeltet, som det inverterte øye. Den blinde flekken befinner seg cirka 15 grader på foveas nasale side. Friske personer merker vanligvis ikke denne manglende synsinformasjonen, pga. at hjernen interpolerer den blinde flekk på grunnlag av omgivende detaljer, informasjon fra det andre øyet, og beregningen av forskjellige bilder som et resultat av øyebevegelser.

Den blinde flekk ble først dokumentert av Edme Mariotte, en fransk fysiker, i 1660.

Den blinde flekk (Fovea centralis)



1. Blinde flekk                    2. Makula
3. Synsnerven                    4. Bindehinnen
5. Hornhinnen                    6. Øyekammer
7. Pupillen                         8. Iris
9. Linsen                          10. Ciliærmuskelen
11. Glasslegemet               12. Sklera
13. Årehinnen                   14. Netthinnen

 

Demonstrasjon av den blinde flekk

Demonstrasjon av den blinde flekk

Slik gjør du det:
Lukk venstre øye og fokuser med det høyre øyet på flekken til venstre. Still deg på en avstand fra skjermen som er cirka to ganger avstanden mellom flekken og midten av gitteret på skjermen. Nå beveger du hodet sakte bakover og vekk fra skjermen. På et visst punkt vil du merke at det manglende midtpunktet i gitteret er blitt "fyllt ut". Dette er den blinde flekk – det punktet hvor den manglende synsinformasjonen gis av hjernen.

Den blinde flekks beste venn: makula

I tillegg til den blinde flekk har alle menneskeøyne også et område på netthinnen som gir høykvalitets fokusert syn kjent som makula, eller den gule flekken. Makulas midte inneholder den høyeste konsentrasjonen av stavceller, en av øyets to typer fotoreseptorceller. Denne lille, midtre gropen – fovea centralis – befinner seg midt i makula og er ansvarlig for skarpt, sentralt syn.

I mørket er alle katter er grå

Dyr som trenger godt nattesyn, har vanligvis store øyne – tenk på ugler, eksotiske dyr som spøkelsesaper, og til og med katter. Katter har faktisk også en spesiell netthinne som inneholder et refleksjonslag, som gjør at mer lys kommer fram til netthinnen. Øynene til dyr som jakter om natten, er bygd opp forskjellig fra menneskeøyet. Sammenlignet med dagdyr, har nattdyr mange flere tapper (ansvarlig for å føle lysstyrke) enn staver (ansvarlig for å fargeoppfatning).

Derfor utgjør tappene våre et vesentlig element ved å gi oss fargesyn. Vi har tre typer tapper som har maksimal følsomhet, enten til rødt, blått eller grønt lys, henholdsvis, som samsvarer til dagslysets spesifikke bølgelengder. Om natten taper vi lyset av disse tre fargebølgelengdene. Som en følge, har vi ikke lenger tilgang til fargeinformasjonen, så det er bare stavene våre som er aktive – og det er grunnen til at alt ser grått ut.

Hvorfor vi faktisk aldri stirrer på ting

Man kan si at ethvert levende vesen har det øyet det har gjort seg fortjent til. For dyr som vil kunne være neste punkt på et rovdyrs meny, er det viktig å ha et utmerket syn til alle kanter. Dette er grunnen til at harer, dådyr og andre potensielle byttedyr har øynene på siden av hodet. Men dette gjør det vanskeligere for dem å bedømme dybde og avstand.

Takket være våre forovervendte øyne, kan vi mennesker bedømme dybde og avstand utrolig godt, selv om vi ikke har 360 graders synsfelt, sannsynligvis fordi vi ikke trenger det lenger.

Visste du at vi strengt talt faktisk ikke stirrer på en gjenstand når vi fokuserer på den? Fotoreseptorcellene på netthinnen vår reagerer bare på endringer i lysforhold. Så hvis vi virkelig stirret på noe, ville det ubevegelige bildet begynne å falme. Men naturen har som alltid en løsning: Øynene våre gjør hele tiden bitte små vilkårlige bevegelser, uten at vi en gang merker det, for å sørge for at vi holder gjenstanden i fokus mens vi ser ting rundt oss samtidig. Så selv om vi fikserer på ett punkt, gjør øynene våre stadig korte og raske bevegelser kjent som sakkader.

Fokusert syn sammenlignet med perifert syn

Perifert syn er den delen av synet vårt som er utenfor vårt sentrale, fokuserte blikk. Hensikten med perifert syn er å gi oss et første inntrykk eller sammenheng før vi fokuserer på noe, så det fungerer forskjellig i forhold til vårt fokuserte syn. Perifert syn dekker godt over 90 prosent av synsfeltet vårt selv om det bare har tilgang til cirka 50 prosent av fotoreseptorcellene. Hovedsakelig betyr det at evnen til å skjelne små detaljer forsvinner i vårt perifere syn grunnet dets mye lavere skarpsyn eller oppløsning. Men vårt perifere syn er mye bedre på å oppfatte bevegelse, fordi vi fremdeles behøver evnen til raskt å identifisere mulige farer.

Perifert syn og brilleglass

Perifert syn og brilleglass

Alle vet at når ting begynner å se uklare ut, er det på tide å få seg briller for å korrigere synsmanglene våre. Men det som virkelig er en kunst når det gjelder brilleglassproduksjon, er å skape et brilleglassdesign som ikke bare gjenoppretter vårt skarpe sentralsyn, men som også gir oss behagelig og avslappet perifert syn. Det er grunnen til at beregningene utført ved brilleglassproduksjon krever så mye matematisk fagkunnskap og optiske fagkunnskaper. Målet er at brillebrukerens perifere syn når han eller hun bruker brillene, ikke skal være forskjellig fra deres perifere syn med ukorrigerte øyne. Dette er spesielt utfordrende når det gjelder produksjon av progressive eller sportsbriller med krumning.

Visste du at det ikke er vårt sentrale, fokuserte syn som fastsetter hvor lang tid det tar oss å bli vant til progressive glass i nær- og avstandssonene og overgangsområdet, men snarere endringene i vårt perifere syn? Disse endringene kan ha en forvrengningseffekt som kan være foruroligende til å begynne med. Men det er ingen grunn til bekymring – hjernen vår tilpasser seg disse endringene også. Vi blir raskt vante til vår nye synsstil og oppfatter eventuelt periferien som helt "normal".

Men det er to viktige ting å huske:

  1. Be om ekspertrådgivning hos optikeren din for å finne ut hvilke progressive glass som egner seg best for deg.
  2. Bruk de progressive brilleglassene nesten sammenhengende helt fra starten av – spesielt når du er mye ute på farten. Dette vil hjelpe hjernen din til å bli vant til ditt nye forbedrede syn mye raskere.
Min synsprofil Kartlegg dine personlige synsvaner nå og finn din personlige brilleglassløsning.
Finn en ZEISS-optiker nær deg

Liknende artikler

Øyenbryn lyver ikke Hva øyenbrynene sier om oss

Forstå syn 23.apr.2019

Tags: Grunnleggende om syn

Blinke, gråte og se stjerner Hva som gjør øynene våre så spesielle

Forstå syn 16.okt.2017

Tags: Grunnleggende om syn

Hvorfor ser folk forskjellig? Rikere farger, bedre nattesyn, økt kontrast – for bedre bruk av vårt fulle synspotensiale.

Forstå syn 16.okt.2017

Tags: Grunnleggende om syn

Kirurgi i stedet for briller? Du får godt syn igjen uten briller - det er det laserkirurgien lover. Men vær på vakt: Fremgangsmåten innebærer en viss risiko

Forstå syn 16.okt.2017

Tags: Grunnleggende om syn

Liknende produkter